At jeg har skapt en reise til Riga er fordi jeg var der i 2018. Jeg ble meget imponert over musikklivet, og ikke minst fremsto jo Riga som en hyggelig by, som jeg mer enn gjerne spanderer mye tid i. For å formidle noe av de gode inntrykkene, og gi en forutanelse om hva som venter de som blir med på reisen, har jeg valgt å publisere denne teksten. Et utsnitt av artikkelen ble publisert i Klassekampen, 18/3, 2019. Her er hva jeg opprinnelig skrev. Pust dypt inn, fordi dette er en ganske lang tekst!
Latvia 100 år
Republikken Latvia ble grunnlagt 18. november 1918, og hundreårsjubileet feires med kulturhendelser gjennom hele året. Jeg bestemte meg for å spandere en liten uke i Baltikums største by, i Latvias hovedstad Riga. Det var primært for å besøke Den latviske nasjonaloperaen, som også feirer 100 år i år, og den er faktisk et par måneder eldre enn selve republikken, selv om de ikke fikk spilt forestillinger før i januar 1919. Riga er en så betydelig kulturby med omfattende musikkliv at du godt kan besøke landet i 2019 også.
Det er ikke lange veien fra Oslo til Riga, faktisk er det en halvtime kortere flytur enn til Tromsø. Og på mange måter føles Riga som et stykke Norge eller i alle fall som hjemme. Reklameplakatene på flyplassen oppfordrer turisten til å bruke tradisjonelle votter 18/11 (altså, på Latvias bursdag) med hva som ligner Selbumønster, for å feire hundreårsdagen. Kommersen i sentrum ser ut som i hvilken by som helst i verden, den største kjeden med kiosker heter Narvesen og du kan fylle tanken på Circle K. Mye av arkitekturen kan minne om Stockholm, og Riga var faktisk Sveriges største by under stormaktstiden der Sverige prøvde å drive en ekspansiv invasjonspolitikk.
Kasteball og kortradisjon
Men Østersjøen er dyp og bred, og mentalt sett er Latvia i en annen verden. Gjennom historien har landet vært en kasteball mellom stormakter, og det finnes fortsatt godt om forfalne bygninger fra Sovjettiden utenfor Riga sentrum. Mer enn en fjerdedel av befolkningen er russiske baltere og mange av disse mangler statsborgerskap. Kun 80 prosent av befolkningen i landet snakker latvisk. Historien til byen strekker seg naturligvis lenger tilbake i tiden. Du finner bygninger fra hansatiden og de er stolte av deres bidrag til å utvikle Jugendstilen. Riga er et sammensurium av forskjellige kulturer, og jo mer tid jeg er i byen, desto mer glad blir jeg av å puste inn historien som ligger i veggene og brosteinen.
Når jeg tenker på Latvia er det den dypt forankrede kortradisjonen som kommer opp først fra assosiasjonsbanken. Det er en grasrotbevegelse som stadfester latviernes identitet. Sang, folkedans og musikk sto sentralt i å sveise mennesker sammen i frigjøringskampene i 1918 og da muren falt. Hvert femte år blir den «Latviske sang- og dansefestivalen» holdt, med omtrent 40.000 deltagere. Jeg var i landet i sommer, i løpet av festivalen, og den ble kringkastet nærmest konstant over flere dager på tv, gjerne utendørs på storbildsskjerm, omtrent som vi ser fotball når det er mesterskap. Det er mektig å se musikken, folkedraktene og tusener på tusener med mennesker som synger både utenat og for full hals. Det er en selvfølge i deres nærvær på scenen og i musikken som stadfester at de er rotfestet i Latvia og står med frihet fra fremmede makter.
Et storslått operahus
Når vi snakker om kor hadde jeg selvfølgelig håpet å få lytte til det Latviske radiokoret, som er kronen på verket av sangtradisjonen, men de var på turné i Australia og USA. Jeg reiste imidlertid til Latvia primært for å besøke Operaen. Latvia, med sine snaut to millioner innbyggere, har flere mindre regionale operaprosjekter, men de har kun ett operahus med faste produksjoner. Med 220 forestillinger per sesong har de en frekvens av forestillinger som de aller største operahusene i verden. Selve bygget fra 1863 har ornamenter, gullblader og stoler kledt i rød fløyel, som lar deg føle deg som del i sosietet du kanskje ikke tilhører. Det er en ærbødig bygning, men scenemaskineriet er relativt enkelt. Men hva gjør vel det når de kan produsere så gode forestillinger som Faust, som vant pris for beste musikalske produksjon i Latvia i 2016? Det fortjenestefulle ved forestillingen har klinget med så sterkt ekko at den i slutten av mars blir satt opp i Trondheim. Trondheim symfoniorkester og opera leier produksjonen og setter opp den med sitt orkester, Trondheim vokalensemble, TSO operakor og egne solister.
I Riga er det slående at solistene stort sett er nasjonale. På den andre siden bruker de latvisk stavning på utenlandske navn, og med alle diakritiske tegn og annet fremmed for oss kan være vanskelig å se på et navn hvor en solist kommer fra. Over lag imponerer solistene. De færreste må slite med å gjøre seg hørt over orkesteret, og på forskjellige måter har de farger i klangen som kunne plassert dem på langt mer internasjonalt kjente scener. Raimonds Bramanis, som synger Faust, er en god nok tenor for å gjøre det reisen verdt til Riga. Han har alt fra en påtrengende klangkraft til mykheten hos en lyrisk tenor. Han leker med farger og kan hele tiden enkelt sveve over orkestret. Jeg opplever imidlertid at han mister litt klang i løpet av forestillingen. Jeg kunne også trekke fram den uanstrengte klarheten i Inga Šļubovska-Kancēviča som synger Anne Trulove i Stravinskijs The Rake’s Progess. Hun får til å forme Stravinskijs litt kantete rytmikk slik at det svinger, og hun har en fleksibilitet i fraseringen som ligner talespråket, og som dermed gjør det enkelt å følge med på hennes musikalitet. Disse er bare to glimt blant en rekke gode prestasjoner.
Ikke overraskende er operakoret også glimrende. Sangerne vet hvordan de faller tilbake inn i korklangen, noe som er en sjeldenhet blant operakor der egoene ofte er for store for ensemblet. Resultatet er nyansert og fargerik sang, der det er enkelt å høre musikkens stemmer i de harmoniske forløpene. Jeg kan ikke la være å assosiere dette til den nevnte kortradisjonen, men når jeg senere møter operadirektøren tar han meg i ørene og påpeker at det er to helt forskjellige ting, det med opera og folketradisjonen med kor. La meg komme tilbake til ham.
Arven fra Sovjet
En direkte grunn til den høye kvaliteten skyldes Sovjetunionens okkupasjonen av landet. Latvierne har nemlig igjen rester av utdanningssystemet for barn og unge talenter. Den høye kvaliteten er tydelig blant solistene jeg hører, og orkestrene er strålende om enn ibland noe ujevne. Under ledelse av polske Tadeusz Wojciechowski, som ikke bare har dirigert i Oslo men også på Metropolitan, er Operaorkestret strålende i Gounods Faust. Orkestret leverer presist og nyansert spill, og Wojciechowski er operadirigent ut i fingerspissene. Jeg snakker ikke bare om at han griper tak i den store romantiske klangen og skaper en fleksibel og levende tids- og klangfølelse. Jeg snakker like mye om hvordan han kjenner orkestrets begrensninger i forhold til sangerne. Det er slående hvor svake noen tutti kan være, men karakteren på dem er likevel kraftfulle. Dette gjør at forestillingen kan bli til musikkteater og alle sangerne får lov til å praktisere sin sangkunst også som musikk, som nyansering i alle registre.
Orkestret framstår imidlertid svakere når Jānis Liepiņš holder i taktstokken i The Rake’s Progress. Presisjonen er ikke like høy og de mangler den rytmiske energien hos Stravinskij som jeg vil snakke om senere i artikkelen. Jeg hører også orkestret med musikksjefen Mārtiņš Ozoliņš i balletten Ved den blå Donau, en ballett med utvalgt musikk av valsekongen Johann Strauss. Presisjonen og fargene er tilbake, men de fikk det kanskje ikke helt å svinge på wiensk maner.
Gounods Faust
Opera er imidlertid primært teater, og de har noe kraftfullt å glede seg til i Trondheim. Scenen i Gounods Faust er sort. På scenen står en rekke gotiske buer i metall, noe som både kjennes igjen fra byens arkitektur men også fra en samtidig kunstner til Gounod, nemlig Caspar David Friedrich. En gren i romantikken var tilbakeskuende nettopp til gotikken, og et vanlig motiv for Friedrich var kirke- eller klosterruiner. Det hinsidige, nåtidige og historiske møttes i hans kunst på en måte som får deg som tilskuer å innse at du eksistensielt sett er liten, alene og utilstrekkelig, men likevel kan du stå i forundring over verdens innerste vesen. Bakgrunnen er slående godt valgt for en dramatisering av Faust-legenden. Buene står stort sett statisk på scenen, og den eneste betydelige forandringen av scenografien er mot slutten av forestillingen da buene som står i halvsirkel roterer litt. Ellers er de der uansett vi befinner oss på torget, i hagen eller i Fausts arbeidsværelse. Produksjonen bruker imidlertid noen ganger et gjennomsiktig lerret i forkant av scenen og bakveggen av scenen for å projisere videokunst. Dette lager forskjellige typer rom.
Sangerne er kledt som om de var på vei på goth-maskerade, og det er lekkert, selv om kostymene til soldatene får en smak av Star Trek over seg. Jeg syns det er elegant. Og Mefistofeles hvitsminkede ansikt gir inntrykk av at han ikke er et levende vesen, at han mangler blod. Regien har også interessante avsnitt som der Marguerite, kvinnen Faust er attrahert av og som utløser at han velger å selge sjelen til Djevelen, finner smykkeskrinet. Hun velger nemlig heller smykker og rikdom enn blomster fra frieren Siébel. Smykkeskrinet har størrelse av en sarkofag, og for å understreke koblingen til død og forfall er det Mefistofeles selv som kommer opp av smykkeskrinet og kler Marguerite i smykkene. Hun mister fullstendig dømmekraften, og når hun danser rundt med djevelen er det han som framstår som hennes eget speilbilde. I henfallenhet spør hun om det virkelig kan være seg selv hun ser i Mefistofeles som danser foran henne.
Stravinskij
Stravinskijs The Rake’s Progress var et visuelt fyrverkeri med referanser til kubistisk kunst fra begynnelsen av 1900-tallet. Det refererte til collager fra alle tider, brukte videokunst både i forkant av scenen, på det nevnte gjennomsiktige lerretet og på bakre veggen på scenen. Dette var et perfekte og slående miljø for å spille ut nok en historie som handler om en feilslått higen etter mening med livet. Hos Faust handlet det om at han ønsket evig ungdom. Marguerite lot seg forføre av smykker og rikdom. Og Toms Reikvels, som altså er hvordan de staver Tom Rakewell, unngår for så vidt å miste livet for rikdom og status, men han blir gal som en konsekvens av sine valg.
Rock og opera
For å få et dypere blikk på hvordan det er å lage opera i Latvia møter jeg operadirektøren, Zigmars Liepiņš, og han er en så fargerik kar at han selv kunne fortjent en anmeldelse som person og skikkelse i latvisk historie. I 1988 skrev han rock-operaen Lāčplēsis. Liepiņš var fra før av kjent som låtskriver i pop-/rocksjangren, og når temaet gikk på latvisk identitet og streben etter frigjøring ble operaen ikke bare spilt over 40 ganger med mer enn 4000 mennesker på hver forestilling, men den ble til et vesentlig symbol i «den tredje oppvåkningen», som de kaller tiden før den siste frigjøringen.
I dagene jeg er i Riga blir Lāčplēsis satt opp igjen. Folket har ikke glemt Liepiņš. Forestilling solgte slutt for 8000 mennesker et halvår i forvei. Og det er noe med Liepiņš sin spagat mellom kulturer som kanskje gjør ham godt egnet til å drive latviernes operahus. Han kaller seg forresten like mye forretningsmann som musiker og kunstner, og etter frigjøringen var han den første som startet en privat radiokanal. Denne ble til tre kanaler, og passende nok solgte han dem året før finanskrisen rammet. Dette gjorde at han kunne reise jorden rundt og komponere fram til han tok jobben som operasjef.
Liepiņš ser sin rolle som leder som en pragmatiker. Derfor blir det ikke så mye plass som kjennerne ønsker for samtidsmusikk, selv om han sier at de har tre latviske operaer på repertoaret. Én av de er hans egen, Notre-Dame de Paris, som jo er skrevet mer for å kjærtegne ørene enn for å imponere det intellektuelle miljøet av svorne samtidsmusikkelskere. Den er blitt spilt 96 ganger på Latvias nasjonalopera. Liepiņš tenker at selv en forestilling som Stravinskijs The Rake’s Progress kan bli litt vel i overkant krevende for publikum, som ellers møter opp i stor skala. De hadde et gjennomsnitt på 95 % besøk på operaforestillingene i 2017, og det er spektakulært bra. Liepiņš kommer tilbake igjen og igjen hvordan kulturen likevel blir nedprioritert som politisk post. Operaen tar faktisk inn hele 30 % av sitt budsjett på billettinntekter, så dermed er det jo lett å se at de gjør hva de kan for å møte sitt publikum.
Mer feiring
Riga har mye mer enn Den latviske nasjonaloperaen å tilby. Som et ledd i feiringen av hundreårsjubileet var selveste Concertgebouw-orkestret fra Amsterdam på besøk. Programmet begynte med Webers Ouverture til Oberon, og det ble spilt sammen med studenter fra Jāzeps Vītols latviske musikkakademi i et prosjekt orkestret kaller «Side by side». Å få mulighet til å bokstavelig talt sitte ved siden av en av de beste orkestermusikerne i verden og la sitt eget instrument klinge sammen med den erfarne må gi en følelse av hva en musiker kan oppnå som kan prege øvingshverdagen i mange år. Hvor godt det klang tør jeg imidlertid ikke å si noe særlig om. Jeg har nemlig aldri i løpet av mine år som kritiker blitt plassert på et så akustisk sett ugunstig sted som på andre rad, en meter under musikerne på scenen. I Webern og senere i Brahms’ Andre symfoni fikk jeg høre mye vakker klang fra strykerne, særlig fra andrefiolene, men med blåsere som klinget fra et sted langt bort i bakgrunnen ble dette en meningsløs opplevelse. Og jeg vil ha meg frabedt å beskrive pianisten Yefim Bronfman. Når lyden reflekteres direkte fra flygellokket og ned på meg, uten å få noe romklang på veien før jeg attakkeres av lyden, da må jeg dessverre bruke så skitne adjektiver for å lage en adekvat beskrivelse av bråket at ordene går langt over streken for hva leseren kan tåle, selv i en avis tuftet på arbeiderklassen.
Konserthuset
Dagen etterpå har jeg kommet meg til konserthuset, et hus som ser ut som et eventyrslott fra utsiden. Innenfra står de høye neo-gotiske vinduene i kontrast til det funksjonelle treverket på scenen, i veggene, taket og stolene, som fører tankene tilbake til 1970-tallet. Sinfonietta Riga ble grunnlagt i 2006 og musikerne er unge, og de spiller med ungdommelig livsglede men også med modenhet, integritet og høyt teknisk nivå – til tross for at herrene hadde matchende slips med ensemblets logo trykket på appendiksene.
Dirigenten Jonathan Berman ledet en nøktern og detaljert lesning av Stravinskijs Symfoniske danser. Det var jo den der rare ideen Stravinskij hadde om at musikere skal være håndverkere som ikke legger til, men lyder komponistens intensjon og skrift. I praksis betyr dette at musikken bør spilles med en rett-fram rytmikk, som likevel må svinge. Det betyr at musikerne må tegne hver frase med største detaljrikdom, og avgrense alle fraser og innfall fra hverandre. Dette er ikke bare en oppskrift på hvordan man får Stravinskijs musikk levende, men også på hvordan Berman formet musikken sammen med musikerne.
Det fortsetter med svenske Rolf Martinssons Concert Fantastique for klarinett og orkester. Førstesats går i en ikke så ukomplisert firetakt, og kan ses som en uttrykksmessig forlengelse av Stravinskij, bare at musikerne får skinne ennå mer med sitt tette ensemblespill i de enda raskere vendingene og at de har klarinettisten Mārtiņš Circenis foran seg, som til hverdags spiller i Latviske nasjonalorkestret. Verket ble opprinnelig skrevet for Martin Fröst, og det høres ut som om Martinsson prøver å skape nye klanger gjennom å komponere instrumentale teksturer som tidligere har vært umulige å spille, omtrent som Lizst og Paganini gjorde på 1800-tallet.
Jeg blir sittende og filosofere litt over hvordan satsene kan settes i relasjon til bygget jeg sitter i, selv om dette selvfølgelig ikke var en intensjon fra Martinssons side. Førstesatsen kan ses som bygget i sin helhet. Den er et sammensurium av lån fra svunne tider som blir lagt ut på en samtidsscene, og musikken refererer altså både til et modernistisk hardtslående uttrykk men tolket på en relevant samtidsscene. Bygget vi sitter i ser imidlertid ut litt som et Disneyslott fra utsiden, og andresatsen i Martinssons musikk oser Hollywood i harmonikk, orkestrering og klang. Det er vakkert til tusen, og jeg syns det er befriende å høre en komponist som tør å møte sitt publikum på den måten. Circenis får også demonstrere sirkelpust, glissandi og andre spesialteknikker for sitt instrument før vi går tilbake til den mer hardtslående, direkte og rytmiske Martinsson i tredjesats. Til tross for håndsrekningen til lytteren i andresats har vi å gjøre med musikk som helhetlig er krevende. Circenis fikk likevel blomster fra jenter i salen som ønsket å hylle sitt idol, og han fikk de største hurraropene jag hørte i Riga fra et publikum som er dannet nok til å skille på bravo, brava og bravi. Så kanskje publikumet for den nye og krevende musikken er større enn hva operasjefen ville ha det til.
Presis Beethoven
Beethovens Åttende symfoni ses ofte som litt av et tilbakeblikk på en mer klassisistisk stil hos komponisten. Berman tar imidlertid Beethovens skjeve betoninger til sine ytterste konsekvenser, og han tegner et rytmisk landskap med en kompleksitet som hører hjemme på 1900-tallet. Dessuten brukte han litt forskjellige tempi for ulike fraser for å lage så forskjellige retoriske uttrykk som mulig. Han valgte også så høye tempi at vi stort sett hører slike fra noen få ledende orkestre, når dirigenten er i et lune der han ønsker å spille sine musikere et puss. Orkestret svarte med største presisjon og avsluttet kvelden som en klingende fest. De satt ytterst på stolene og spilte med en glød som holdt tak i kroppen til langt ut på natten.
Neste gang jeg kommer til Riga gjør jeg det kanskje for operafestivalen i juni, der du i år kan se hele fire latviske operaforestillinger, bl.a. Liepiņš Turaidas rose. Og jeg ønsker ikke bare å få høre Radiokoret på hjemmebane, men også å bli kjent med Latvias nasjonale symfoniorkester, som i tillegg til Terje Mikkelsen har hatt dirigenter som Andris Nelson og Arvid Jansons, Mariss Jansons far. Nivået på musikken er høyt og ikke minst er Riga en by som begynner å vokse inn i meg. Matkulturen og den historiske og vakre arkitekturen gir opplevelsene en perfekt innramming. Jeg kommer helt sikkert tilbake.
