Vågalt vaagestykke – i anledning Jon Fosses Nobelpris

Platecover for Vaages Nokon kjem til å komme

Dette er en tekst jeg skrev for Morgenbladet, publisert 12/5, 2006.

Nokon kjem til å komme
Kammeropera av Knut Vaage
Libretto: Vaage/Fosse
Torjesen, Hugaas, Sødal, BIT20, Bergby (dir.)
Aurora

Knut Vaages kammeropera fra 2000 foreligger endelig på cd.

Med ordgjentagelser og lek med stavelser er Jon Fosses Nokon kjem til å komme i utgangspunktet en musikalsk tekst. Men hva som i ordenes verden virker som poetiske gjentagelser er i musikkens verden selve grunnlaget som komponister arbeider med. Musikk er til sitt vesen gjentagende. Hvis den ikke hadde gjentagelser, ville den bare blitt det rene kaos. En oversettelse av Fosses ordmusikk til klingende samtidsmusikk lar seg derfor nødig gjøre uten at musikken blir til noe skuespillet ikke var. Men så handler heller ikke oversetning om meddelelse, men, som Walter Benjamin sier i essayet «Oversetterens oppgave», «å finne den intensjon i [oversetterens] språk som vekker et ekko av originalen.» Selv om Vaage arbeidet tett sammen med Fosse for å utarbeide librettoen, må Vaages opera med nødvendighet bli til noe annet enn et skuespill. Fosses tekst er gold, og det er også Vaages musikk. Men ekkoet av Fosse har i Vaages opera vokst seg til, slik at musikken er blitt til noe mer enn teksten i utgangspunktet var.

Skuespillet handler om Han og Ho. Stort mer enn dette får vi ikke vite om deres bakgrunn. De ankommer sitt hus og deres glede over å være alene viser seg enda tydeligere i redselen for at noen skal komme. Selvfølgelig kommer noen. Mannen kommer, og illusjonen om parets fullkommenhet som en tosomhetens øy blir slått i stykker. I skuespillet trer forfatterens forklaringer tilbake, og det ville sikkert vært et naturlig valg for mange komponister å skrive en musikk som ikke kommenterer teksten, men som fremdeles lar det være åpent for lytteren å tolke de tomme replikkene. Vaage griper derimot inn og tolker teksten. Hans musikk kan nesten karakteriseres som romantisk i alle instrumentale stemningsskildringer og hvordan han lar musikken være klangen av rollefigurenes følelsesliv. Musikken kan nesten virke reaksjonær i ordmalerier og karakterbeskrivelser, men er ikke tiden inne for å søke tilbake i tiden igjen? Har vi ikke fått tilstrekkelig mange samtidsoperaer som vi ikke skjønner bæret av?

Torjesens og Hugaas transformasjoner av sine rollefigurer er imponerende. Han, som er en kraftig bass, synger til å begynne med mye i høyt register, for å trøste Hu i hennes nervøsitet for at noen skal komme. Hans smigrende måte å presentere seg på er forutsetningen for at Han skal oppfattes så skremmende som han blir senere, når han vender seg mot henne og beskylder henne for at noen kom. Også Sødal gjør en selvsikker og usympatisk person i sin gestaltning av Mannen. Men rollefigurer blir ikke sterke uten at de har et godt materiale å arbeide med, og i en kammeropera holder det ikke med en glimrende libretto. Vaage tegner et rikt landskap gjennom sin fantasifulle instrumentering av partituret, og rollefigurene gis muligheter til å uttrykke sine sinnstilstander i talende melodilinjer, samtidig som ensemblet foregriper, kommenterer og reflekterer over utfallene.

Et punkt hvor Vaages tolkning bør diskuteres er alle gjentagelser han bruker. Fosses tekst er som sagt i utgangspunktet repetitiv, og når Vaage lar ting gjentas ned på stavelsesplan, ofte i energisk dialog mellom Han og Hu, balanserer musikken mellom det smakløst psykedeliske og en overbevisende beskrivelse av en person i kraftig mental ubalanse. Men uansett hvordan vi tar stilling til dette er det bare å gratulere Vaage for måten han har bygd sitt psykologiske drama.

Del artikkelen:

Facebook
Twitter

Nyhetsbrev

Ta imot info om nye reiser. Vi sender kun en sjelden gang.