Anna Netrebko – en rystende naturkraft

Anna Netrebko synger

Anna Netrebko er en av vår tids aller største, og hun er et av trekkplastrene på reisen til Paris, 19-23/1, 2024. Selv har jeg kun hørt henne live én gang, og det var 22/9, 2009 i Oslo konserthus. Opplevelsen resulterte i denne lille epistelen i Morgenbladet (25/9, 2009). Jeg tenker at den fremdeles er aktuell, i alle fall som inspirasjon til Parisreisen.

Sjekk ut reisen til Paris her: https://www.klassiskemusikkreiser.no/reise/paris-2024-01/

Rystende naturkraft

Sopranen Anna Netrebko har alt, og hun gjør meg som kritiker maktesløs.

Hennes klang er av en annen verden. Det er som å beskrive en smak. Hvordan skape et begrep der det egentlig er mangfold og forskjeller? Anna Netrebko setter slike problemer på spissen.

Forskjellene sier mest om hennes musikantiske lek med partituret og rollefigurene. Hun leker med tiden og med melodiske bevegelser. Hun strekker på tiden slik at jeg tror henne når hun som Julie vegrer seg for å se at det er daggry og at hun vil møte fordømmelse og kanskje døden hvis hun blir i Romeos armer. Forskjellene kan ikke minst si noe om hvordan Netrebko tydelig kan deklamere tekst, og hvordan følelsesmessig innhold og melodisk kontur spiller i perfekt kontrapunkt med hverandre.

Likevel er jeg ikke nær å si noe om kjernen i Netrebkos kunstnerskap. Storheten hos henne ligger i klangen, og den rommes ikke i forskjeller. Heller ikke er den et spørsmål om smak, den er helt konkret og håndfast. Den er til å ta og føle på når du hører den, og samtidig, alt jeg har for å nærme meg den er en håndfull uskarpe adjektiver.

Klangvidunder. Jeg kan si noe om hennes mørke i dybden, og om hvordan hun kan trekke det med seg langt opp i mellomregisteret. Jeg kan prøve å si noe om hvordan hun med tilbakeholden vibrato kan gjøre en perfekt Mimì, men også noe om hvordan hun kan la vibratoen slå ut i full blomst og fremmane en autoritet eller pasjon som må få konger til å skjelve. Likevel, å bruke slike adjektiver og å snakke om forskjellene, føles som å kjærtegne med boksehansker. Netrebko overbeviser med all sublim, musikalsk, tenkbar

kraft. Netrebko er en rystende naturkraft og et klangvidunder.

Et ord jeg ikke liker er «vakkert», fordi musikken ofte er noe mye mer omfattende enn skjønn. Men Netrebko synger vakkert. Ja, det gjør hun. Det er en kvalitet ved hennes stemme som forfører selv før hun har formet musikken.

Tent orkester. Da jeg leste at Kringkastingsorkesteret (Kork) skulle være hennes medspillere i Oslo Konserthus, ble jeg skuffet. Jeg trodde de ville begrense hennes potensial, men jeg tok helt feil. Etter at orkesteret hadde prestert noe særdeles virtuost, strakk dirigenten, Emmanuel Villaume, seg mot konsertmester Atle Sponberg og rev av litt løst hår fra buen hans.

Dette var betegnende for orkesteret. De var tent og spilte med glød og pasjon. Villaume var dessuten helt perfekt for anledningen. Han lekte med musikken på en lignende måte som Netrebko, og han lokket det beste ut av vårt radioorkester i intensitet og klang.

Sopranens aften. Konserten er markedsført som Netrebkos, men hun hadde også med seg tenoren Massimo Giordano. Også han passet perfekt i samspillet med Netrebko. Han var leken, og de to tegnet overbevisende rollefigurer på scenen, selv om de manglet både kostymer og scenografi. Giordano har stjernekvaliteter, og han er sjenerøs med sin italienske pasjon. Hvis han ikke sto ved siden av Netrebko, ville han ha blitt hyllet som en helt. Til tross for at Giordano og Villaume fortjener stående ovasjoner, og til tross for at Kork demonstrerer at de har høy teknisk kompetanse og kan spille med høy kunstnerisk vilje, var denne usedvanlige, store aftenen Netrebkos. Tusen takk!

Magnus Andersson

Anmeldelse

Anna Netrebko (sopran), Massimo Giordano (tenor), Emmanuel

Villaume (dir.), Kork

Verk av Gounod, Puccini, Verdi m.fl.

Oslo Konserthus 22. september

Del artikkelen:

Facebook
Twitter

Nyhetsbrev

Ta imot info om nye reiser. Vi sender kun en sjelden gang.